Lønnsoppgjøret er i gang – brudd etter få dager

Det såkalte frontfagsoppgjøret innledet vårens lønnsoppgjør mandag.

I går torsdag avbrøt partene forhandlingene som et resultat av at avstanden mellom dem var for stor. Bruddet betyr at partene møtes igjen over påske, til mekling hos riksmekleren, etter planen
13. april, med meklingsfrist søndag 16. april.

På grunn av internasjonal uro som krig og strømkrise hefter det mer usikkerhet ved oppgjøret enn vanlig, men typisk finner partene en løsning under mellomoppgjør.

Ingen slike oppgjør har endt i konflikt i moderne tid.

Først ut

Grunnen til at dette oppgjøret er relevant for alle tariffområder er at hele den norske modellen for lønnsdannelse bygger på at resultatet fra de første forhandlingene danner en norm for alle etterfølgende oppgjør.

Frontfagsmodellen går ut på at utvalgte områder i konkurranseutsatt industri forhandler først, og resultatet herfra som legger rammene for alle øvrige oppgjør i Norge.

Formålet med frontfagsmodellen er å regulere lønnsdannelsen i norske bedrifter og sikre et forutsigbart og stabilt lønnsnivå, og er fundamentet i den norske koordinerte lønnsdannelsen.

Koordinert lønnsdannelse

I praksis fungerer frontfagsmodellen slik at partene i arbeidslivet forhandler om lønnsøkninger i frontfaget, som er den sektoren i økonomien som er mest utsatt for internasjonal konkurranse. Lønnsøkningene i frontfaget danner så grunnlaget for resten av lønnsoppgjørene i økonomien. Dette bidrar til å begrense lønnsveksten og holde inflasjonen under kontroll, og i det større sikre konkurransekraften til eksportindustrien.

Frontfagsmodellen skal også sikre at alle arbeidstakere får en rettferdig andel av verdiskapningen i økonomien, uavhengig av bransje eller sektor. Den skal sikre jevn fordeling av økonomisk vekst mellom ulike bransjer og arbeidstakergrupper, og sørge for at de delene av økonomien som ikke er konkurranseutsatt skal bidra til å prise ut de konkurranseutsatte sektorene.

En annen fordel med frontfagsmodellen er at den gir en forutsigbarhet for arbeidsgivere og arbeidstakere. Ved å ha en fastsatt ramme for lønnsvekst, blir det enklere for bedrifter å planlegge økonomien sin og for arbeidstakere å vite hva de kan forvente i lønnsvekst.

Modellen er imidlertid ikke uproblematisk.

Stivbent praktisering

De siste årene har den blitt kritisert for å være stiv og lite fleksibel.

Modellen kan blant annet hindre sektorer som opplever økt etterspørsel eller har spesielle behov fra å sikre et lønnsnivå som svarer til den økonomiske situasjonen de befinner seg i.

Dessuten har praktiseringen av modellen vist seg å gjøre det vanskelig å gjøre noe med sementerte lønnsstrukturer. Unio-forbundene har for eksempel vært opptatt av at de demografiske endringene i befolkningen fører til et økt behov for spesialisert helsepersonell, et behov det blir stadig vanskeligere å dekke ettersom kampen om arbeidskraften blir større. Når lønnsnivået i helsesektoren da i utgangspunktet er lavere enn andre sektor gjør en stiv praktisering av modellen at konkurransekraften til helsesektoren i realiteten ikke kan styrkes.

Legger vi i tillegg til at lønnsutviklingen i offentlig sektor de siste årene har vært lavere enn industrien oppstår det en situasjon som på sikt nødvendigvis vil gjøre det stadig vanskeligere å rekruttere nye arbeidstakere.

Unio har derfor tatt til orde for en mer fleksibel praktisering av modellen