Et potensielt krevende mellomoppgjør

Handelsoverskudd, statlige rekordinntekter og spesielt lav arbeidsledighet preger norsk økonomi. Likevel skimtes skyer i horisonten. Ved inngangen til 2023 synes det vanskelig å tegne et entydig bilde av situasjonen forut for årets mellomoppgjør.

Når historien etter hvert skal skrives vil etter all sannsynlighet året 2022 bli fremhevet som et oppbruddets år. Det var kanskje ikke året synden kom inn i verden, men det var året det igjen ble innledet en krig på europeisk grunn.

Russlands hensynsløse angrep på sin ukrainske nabo påvirker oss alle.

Først og fremst det ukrainske folk, som i møte med en eksistensiell trussel i skrivende stund kjemper med livet som innsats mot en brutal okkupasjonsmakt. Ustabiliteten smitter. Her hjemme opplever Ola og Kari en betydelig inndragning av kjøpekraft. Fjorårets lønnsoppgjør førte til reallønnsnedgang. Vestlige økonomier opplever fortsatt ringvirkninger etter korona-nedstengningene. Dyrtid og usikkerhet preger Kongeriket. Den kraftige prisstigning er tydeligst eksemplifisert ved historisk høye strømregninger, regninger statsministeren har slått fast at ikke vil bli lavere med det første.

Likevel er det foreløpig ingen grunn til fullstendig svartmaling.

I deler av norsk næringsliv går det svært godt. Den norske stat har rekordhøye inntekter, og handelsbalansen med utlandet ser bedre ut enn på lang tid. Arbeidsledigheten er rekordlav. Enkelte bransjer preges av store overskudd og betydelige bonuser.

Under normale omstendigheter ville disse utsiktene vært et godt utgangspunkt for en optimistisk virkelighetsforståelse.

Næringslivet rapporterer imidlertid en forventning om mørkere utsikter. Økte produksjonskostnader og usikre tider er faktorer som bidrar til å forklare den pessimisme næringslivet melder om. Regjeringen har kommunisert noe tilsvarende. De har slått fast at det kommer til å bli stramme budsjetter og behov for innsparinger og effektiviseringer i årene som kommer.

Det manes med andre ord til moderasjon forut for lønnsoppgjøret.

Årets oppgjør er et mellomoppgjør. Det betyr tradisjonelt at det forhandles utelukkende om eventuelle nye økonomiske tillegg. Handlingsrommet defineres av den økonomiske situasjonen.

Spørsmålet blir hvilke realiteter som blir lagt til grunn.

Frontfagsmodellen

De siste årene har flere tariffområder vært preget av uro og konflikt.

For Unio-forbundenes del, med majoriteten av medlemsmassen ansatt i offentlig sektor, har det de siste årene vært viktig å understreke viktigheten av at offentlig sektor ikke blir hengende etter øvrige deler av arbeids- og næringsliv lønnsmessig.

Finansdepartementets perspektivmeldinger beretter om en aldrende befolkning og lave fødselstall, en pågående og eskalerende eldrebølge som vil legge beslag på en stadig større andel av offentlige midler. Det er derfor essensielt å sikre helt nødvendig rekruttering til spesielt helsevesenet, en rekrutteringsprosess det blir krevende å håndtere dersom offentlig sektor blir hengende etter lønnsmessig.

Dessuten bygger den norske modellen på den forutsetning at hele arbeidsstyrken skal kunne nyte godt av den samlede verdiskapningen, også ansatte i offentlig sektor. I den anledning har praktiseringen av frontfagsmodellen vært gjenstand for diskusjon, en diskusjon spesielt Unio har markert seg i.

Modellen er utgangspunktet for den norske lønnsdannelsen, og innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først. Resultatet danner en norm som etterfølgende tariffområder følger, hvilket sikrer at prisveksten ikke svekker konkurransekraften til eksportindustrien mer enn den tåler.

Et av problemene ved modellen har vært at den samlede lønnsveksten ikke er klar når de sentrale forhandlingene er avsluttet. Dette skyldes blant annet at deler av lønnsveksten forhandles lokalt, noe som gjerne skjer senere på året. Normen baserer seg på et anslag fra NHO i forståelse med LO, og anslaget treffer ikke alltid.

I tilfeller der bestemte virksomheter i bestemte bransjer har gjort det spesielt godt vil det være naturlig å «unne seg» ekstra generøse oppgjør, bonuser eller liknende, og på et vis er dette både bra og naturlig: Det betyr at virksomheten fordeler fortjenesten.

På den annen side er det problematisk dersom det finnes mekanismer for dette i privat sektor, mens offentlig sektor alltid må forholde seg strengt til frontfagsramma som et tak – slik Holden tre-utvalget spesifiserte at den ikke skulle.

Spørsmålet blir da hvordan offentlig sektor skal kunne tette lønnsgapet samt sikre rekrutering i årene fremover.

Gode forutsetninger

Det er altså ingen tvil om at vi har uløste utfordringer foran oss.

Vi kunne også adressert den svært pressede sykehusøkonomien. Hvordan sykehusansatte «strekker strikken» for å sikre forsvarlig behandling av pasienter. Eller hvordan underproduksjon av europeisk kraft vanskeliggjør det grønne skiftet og sørger for skyhøye strømpriser.

Likevel er vi bedre skodd enn de aller fleste andre til å løse dem på en tilfredsstillende måte.

Vi har penger på bok, høy tillit til hverandre, og en samfunnsorden som har gitt oss stabilitet og trygghet over tid. Vi er et folk bestående av mange kloke hoder med både innsatsvilje og kompetanse, og vi har et felleseie vi alle søker å forvalte på en best mulig måte.

Det må sies å være et godt utgangspunkt også for urolige tider.

De økonomiske anslagene fra Norges Bank, Finansdepartementet og SSB har til tider variert betydelig så langt. Det er nærliggende å se for seg en ramme på mellom fire og fem prosent for årets lønnsoppgjør, men ingenting er sikkert.

TBU legger frem sin foreløpige rapport 17. februar og gir med det et bedre utgangspunkt for analyse, men alt vet vi som kjent ikke før også 2023 nærmer seg historie.

Frontfagets legitimitet og praktiseringen av modellen vil fort bli gjenstand for nye diskusjoner også i år dersom privat sektor for tredje året på rad havner på en høyere ramme en hva frontfagspartene anslo, mens offentlig sektor forholder seg til normen.

Den som lever, får se.