Pølser og politikk

Carls kommentar fra Hold Pusten nummer 5 2024

24. mai gikk Unio ut i streik sammen med Akademikerne fordi staten og regjeringen ville vrake hovedtariffavtalen med Unio og Akademikerne. Akademikernes streik ble stoppet av regjeringen den 2. juni, Unios 5. juni.

Temperaturen var høy.

Konflikten dreide seg overordnet om fordelingen av lønnsmidler i forbindelse med de årlige inntektsoppgjørene. Staten som arbeidsgiver insisterte på å gå tilbake til en ordning hvor alle hovedsammenslutningene i staten ble ivaretatt ved en felles hovedtariffavtale. Det ville i dette tilfelle  si å vrake hovedtariffavtalen med Unio og Akademikerne.

Vil videreføre dagens situasjon

Akademikerne fikk sin separate avtale i 2016. Unio tilsluttet seg den samme hovedtariffavtalen i 2022. Før 2016 var begge hovedsammenslutninger på samme avtale som LO og YS, en avtale Unio og Akademikerne var misfornøyde med fordi den ikke gagnet våre medlemmer. Den separate hovedtariffavtalen ble til gjennom grundige prosesser som et svar på de utfordringene Unio og Akademikerne opplevde ved den felles hovedtariffavtalen. Med en felles avtale ble lønnsmassen år for år fordelt på en måte som var ufordelaktig for ansatte med høyere utdanning, en situasjon staten som arbeidsgiver vil tilbake til.

Det ønsker åpenbart ikke Akademikerne og Unio.

Unio og Akademikerne ønsker å videreføre status quo fordi dagens lønns- og forhandlingssystem gir den nødvendige fleksibiliteten til å ivareta lokale hensyn i mangfoldet av statlige virksomheter. I tillegg sørger den for en bedre lønnsutvikling for høyt utdannede arbeidstakere i staten, som igjen er essensielt for å sikre rekruttering til sentrale virksomheter i offentlig sektor.

Syvende november faller Rikslønnsnemdas kjennelse i saken, en sjeldent prinsipiell og viktig avgjørelse som vil definere rammene for arbeidslivets parter i årene som kommer.

Politisert oppgjør 

En av de viktigste grunnene til at oppgjøret ble fastlåst, var staten som arbeidsgivers inngang til årets hovedoppgjør.

Den sittende regjering, det rødgrønne flertallet på Stortinget og LO hadde forut for oppgjøret bidratt til å sende staten som arbeidsgiver inn i forhandlingene med et mandat som nødvendigvis måtte ende i konflikt. Det klare mandatet gikk i hovedsak ut på å skru tiden tilbake ved å sørge for en felles hovedtariffavtale. Det ledende regjeringspartiet Arbeiderpartiets binding til en av avtalepartene, LO, og den politiske innblandingen i lønnspolitiske spørsmål som ligger til partene, er etter Unios syn bemerkelsesverdig utidig, og har ført til en politisering av lønnsoppgjørene som bidrar til å svekke den norske modellen, fagforeningenes rolle og medlemmenes innvirkning på deres egen lønnsdannelse. Ved å detaljstyre statens arbeidsgiverpolitikk fra bakrommet har regjeringen svekket den frie forhandlingsrollen, og med det styrt partene til en behandling i Rikslønnsnemda.

For å låne den avdøde tyske statslederen Otto von Bismarcks bemerkning: «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Regjeringens og LOs opptreden i forbindelse med årets lønnsoppgjør i staten tjener som et sjeldent klart eksempel på et politisk maktspill godt egnet til å redusere søvnkvaliteten.

Lokal lønnsdannelse 

LO og YS har i lengre tid arbeidet for å skru klokken tilbake til en tid med én hovedtariffavtale slik tilfellet var før 2016. LO har utøvet et sterk politisk press og påtrykk for å sørge for en likelydende hovedtariffavtale i staten, og et lønnssystem med sterke sentrale føringer for lønnsdannelsen.

I motsetning til hovedtariffavtalen LO/YS bygger hovedtariffavtalen Unio/Akademikerne fullt ut på en lokal lønnsdannelse. Hele den sentralt fremforhandlede rammen fordeles i lokale forhandlinger som skjer kollektivt. Innretningen på oppgjøret, prioriteringer og fordelinger av generelle tillegg, individuelle tillegg med videre gjøres lokalt. Avtalen gir få sentrale føringer i det hele tatt, eksempelvis i form av sentralt vedtatte minstelønnskoder for hver enkelt stillingskode.

Retten til å organisere seg i en fagforening hvor medlemmene definerer sin egen lønnspolitikk, fagforeningens rett til å forfølge sine medlemmers interesser og styrken i det norske samfunnets anledning til å stole på ansvarlige og sterke fagforeninger oppleves å være i spill gjennom denne prosessen.

Derfor er spørsmålet av stor prinsipiell betydning, også for de av oss som i hovedsak organiserer medlemmer i andre sektorer.

Tvangstrøye 

En av suksessoppskriftene i Norge har vært at vi har hatt innflytelsesrike, sterke og selvstendige fagforeninger.

Det har gjort at vi, i motsetning til en del andre land, har fått ansvarlige parter med vilje til å finne gode løsninger. Foreningene har fått mye ansvar og innflytelse, og dermed har de i vanskelige situasjoner og kriser vist vilje til å bidra til å finne løsninger selv om det smertet der og da. Partene har vist en vilje til å se vekk fra sine egne interesser til storsamfunnets beste når det har vært påkrevet, fordi man til vanlig gis anledning til å påvirke lønnspolitiske forhold hos egne medlemmer. En innflytelse staten som arbeidsgiver, etter politisk press, tilsynelatende er ute etter å redusere betydelig.

Det finnes mer enn 200 virksomheter med til sammen over 160 000 ansatte i staten.

Disse virksomhetene har ulike behov. De har behov for ulike former for kompetanse, utdanning og personlige egenskaper. Rigide systemer, ordninger og løsninger definert av andre enn medlemmene selv og de som representerer dem, er ikke egnet til å sikre det enkelte medlem de lønns- og arbeidsvilkår vedkommende ønsker og med rimelighet må sies å ha krav på. Statlig ansatte med høyere utdanning tjener i dag betydelig mindre enn sammenliknbare grupper i privat sektor, en utvikling det erfaringsmessig vil være vanskelig å gjøre noe med innenfor den struktur staten som arbeidsgiver forsøker å skyve Unio og Akademikerne inn i.

Oppgjørets time 

Den syvende november skal Rikslønnsnemda ta stilling til spørsmålene skissert ovenfor. Unio og Akademikerne holder hver sin prosedyre før staten ved Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet holder sin.

LO ble heller ikke enige med staten under våren og sommerens forhandlinger da deres medlemmer gikk inn for en frivillig lønnsnemnd – i motsetning til Unio og Akademikernes tvungne lønnsnemd – og den behandles 15. november. Rikslønnsnemndas kjennelse kommer først etter at alle tre sakene er behandlet, antagelig i slutten av november eller begynnelsen av desember.

Det er usikkert hva utfallet blir.

Rikslønnsnemnda legger vanligvis riksmeklerens skisse til grunn for sin avgjørelse, men i dette tilfellet fremsatte staten et ultimatum under meklingen som ble forkastet av Unio og Akademikerne, og senere nedstemt av LO stats medlemmer. Følgelig er det enda mer uklart enn vanlig hvordan en løsning vil se ut.

Nemndas leder, Liv Synnøve Taraldsrud, har uttalt at dette er noe av det mest kompliserte hun har vært borti i sin nåværende rolle, og det er det lett å ha forståelse for.

Samtidig har vi en tradisjon for å holde organisasjonsfriheten høyt, og en tanke om at medlemmene gjennom sterke og ansvarlige fagforeninger skal få påvirke innretningen på egne lønnsoppgjør. Vi har typisk skilt ut hva som er partenes ansvar og hva som er politikernes ansvar, og dersom man setter dette oppgjøret inn i en slik kontekst, er i alle fall undertegnede overbevist om at den soleklart mest nærliggende løsningen er å opprettholde dagens hovedtariffavtale for Unio og Akademikerne.

Den som lever, får se.