Kompetanse kan ikke være gratis

Denne artikkelen ble først publisert i khrono.no

Ungdommen oppfordres til å ta seg samfunnsnyttig utdanning, men hva vil skje med rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten når sentrale yrker viser seg å gi relativt sett dårlig avkastning? Vi er i ferd med å besvare spørsmålet.

Som i ethvert fungerende demokrati er vi ikke enige om alt i Norge, men en ting er vi alle enige om: Vi vil ha et helsevesen av høy kvalitet samtlige skal ha tilgang til. Denne ambisjonen er det enkelt å stille seg bak, men hva gjør vi om vi går tom for folk til å drive tjenesteproduksjon?

Helsepersonellkommisjonen og andre offentlige utredninger peker på utallige komplekse utfordringer vi har foran oss. Eldrebølgen vil, ifølge nevnte kommisjon, føre til at færre arbeidstakere må løse flere oppgaver.

Det blir krevende, men ikke umulig.

De jeg selv representerer, norske radiografer, er et godt eksempel på en yrkesgruppe som har både kompetanse og pågangsmot til å løse flere oppgaver enn de gjør i dag. De er fremoverlente og kunnskapstørste, lærevillige og offensive. Bruk av kunstig intelligens i bildediagnostikken åpner eksempelvis for en rekke spennende løsninger som kan gi gode og effektive tjenester. De er mer enn villige til å påta seg et større ansvar for å beskrive bildene, ikke bare ta dem, og stiller seg gjennomgående positive til å ta etter- og videreutdanning for å kunne bidra enda mer.

Men: Vil det lønne seg å vie karrieren disse utfordringene?

SSB presenterte for et snaut år siden en rapport utarbeidet på oppdrag fra hovedsammenslutningen Unio. Byrået undersøkte her sammenhengen mellom utdanning og samlede inntekter gjennom yrkeskarrieren, den såkalte livsløpsinntekten.

Funnene viser at enkelte utdanninger gir negativ innvirkning på livsløpsinntekten, da sammenliknet med de som har fullført videregående opplæring som høyeste oppnådde utdanning. Yrkene som kommer dårligst ut er typisk å finne i offentlig sektor, blant annet universitets- og høyskoleyrker som ergoterapeuter, sykepleiere og radiografer.

Det er helt åpenbart for alle at lønn er en rekrutteringsfaktor.

Over tid vil ikke mange nok søke seg til yrker med negativ livsløpsinntekt. Folk er fornuftige. Åpenbart vil også færre kandidater å velge mellom kunne føre til et kvalitetsfall. En konsekvens vil kunne være at det blir umulig å tilby befolkningen helsetjenester av en kvalitet og et omfang de forventer, og da kan det igjen spøke for skatteviljen og oppslutningen rundt velferdsstaten som sådan.

Videre må vi stålsette oss for større konkurranse om arbeidskraften.

Norge er godt skodd for fremtidige utfordringer i den forstand at vi ikke har gjeld, slik våre handelspartnere har. Vi har penger på bok, men det gjør ikke behovet for arbeidskraft mindre. Skal spesialisthelsetjenesten konkurrere om fremtidens arbeidskraft kan ikke relativt sett negativ livsløpsinntekt være spesialisthelsetjenestens innsalg.

Dessuten må vi som samfunn ta stilling til et viktig spørsmål som: Hvordan verdsetter vi kunnskap?

Utdanning er givende på svært mange områder, og er et stort gode både for den enkelte og for samfunnet. Det utvikler oss som mennesker, og gjør fagmiljøer og andre arbeidsfellesskap mer innovative og fleksible.

Derfor kan vi åpenbart ikke akseptere at sentrale samfunnsnyttige utdanningsløp gir deg dårligere økonomiske forutsetninger enn om du hadde droppet hele utdanningsløpet.

Et slikt signal ville være direkte samfunnsskadelig.

Ingen forventer at offentlig sektor skal være lønnsledende, men at lønn må stå i et rimelig forhold til kompetanse, ansvar og belastning burde være selvsagt. Løsninger finnes, men det krever kløkt, vilje, og lederskap og realisere dem — og tiden for det er nå.

Kompetanse kan ikke være gratis, det har ikke vi som samfunn råd til.